Det Norske Akademis Ordbok

beleire

beleire 
verb
MODERAT BOKMÅLbeleiring
verbalsubstantiv
beleiring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[belæi´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk belegeren, grunnbetydning 'leire seg omkring'; av be- og legeren; se leire; se også beleiring
BETYDNING OG BRUK
holde (en by, en festning, en feltstilling) kringsatt, innesluttet for å tvinge frem overgivelse
EKSEMPLER
  • svenskene beleiret Akershus festning
  • en beleiret by
SITAT
litterært, overført
 hyppig oppsøke, henvende seg til (noen) i et ærend
SITATER
overført
 omringe, stå i flokk omkring (noe(n))
EKSEMPEL
  • de beleiret utgangen
SITATER
  • Hansens lugar … var beleiret af uvirksomme tilskuere
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 190 1897)
  • hun sad … belejret af alle disse nysgjerrige … øjne
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 224)
  • hun er beleiret av folk med skrivesaker og fotoapparater og filmkameraer
     (Olav Angell Snapshots LBK 1994)