Det Norske Akademis Ordbok

beklemmelse

beklemmelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; beklemmelsen, beklemmelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
beklemmelsen
ubestemt form flertall
beklemmelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bekle´m:(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til foreldet beklemme; fra middelnedertysk beklemmen, avledet med suffikset -else; jf. be-
BETYDNING OG BRUK
litterært
 engstelse
; beklemthet
SITATER
  • han saa med en vis beklemmelse, hvorledes fuldmægtigen … forsynte sig med det salte kjød
     (Jonas Lie Dyre Rein 46 1896)
  • [han] følte en underlig søt beklemmelse, fordi han skulde krydse gjennem gatens myldrende liv
     (Sigrid Undset Jenny 6 1911)
  • med beklemmelse tænkte hun paa møtet med den saarete
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 149 1923)
  • [onklene til Jens Bjørneboe fikk] innlosjere seg i egen leilighet i det store huset i Vestre Strandgate, visstnok til [moren] Majas beklemmelse
     (Tore Rem Sin egen herre 21 2009)