Det Norske Akademis Ordbok

bekjenner

bekjenner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; bekjenneren, bekjennere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bekjenneren
ubestemt form flertall
bekjennere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[beçe´n:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av bekjenne med suffikset -er; (til dels) etter latin confessor
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 person som bekjenner
2 
religionshistorie, i oldkirken
 kristen som under kristenforfølgelse hadde lidd straff for sin tros skyld uten å ha blitt henrettet
 | til forskjell fra martyr