Det Norske Akademis Ordbok

"bekjenne seg"

11 treff

  • trosfelle

    substantiv person som man har felles religion, tro med, person som man deler oppfatning, syn med ...
  • bekjennelsesplikt

    substantiv plikt især for religionslærer til å bekjenne seg til den kristne (evangelisk-lutherske) tro (og undervise i samsvar med den), plikt for person som er ansatt ved pri...
  • kristianisme

    substantiv kristendom ...
  • evangelisk-luthersk

    adjektiv som i prinsippet hevder Luthers (protestantiske) kristendomssyn ...
  • religionstvang

    substantiv tvang som pålegger medlemmene av et samfunn å bekjenne seg til den herskende religionen og rette seg etter dens forskrifter til forskjell fra religionsfrihet ...
  • trosfrihet

    substantiv (lovbestemt) frihet til å bekjenne seg til en religiøs tro ...
  • penat

    substantiv (romersk eller etruskisk) husgud jf. lar ...
  • vikingblod

    substantiv arvelig tilhørighet til vikingene, særlig med tanke på mandighet og handlekraft ...
  • bekjenne

    verb vedkjenne seg sin tro på (en religion, et guddommelig vesen e.l.), (motstrebende) tilstå, vedgå (noe som man har skjult eller kvier seg for å røpe), ...
  • omvendt

    adjektiv som er snudd eller som vender i den motsatte retning av den opprinnelige eller alminnelige, som vender, som foregår den motsatte vei av den vanlige eller motsatt av det som er n...
  • vekke

    verb få (noen) til å våkne, bringe, kalle til liv, livsvirksomhet (noen eller noe som har vært (som) i søvn, dvale eller død), få til å ut...

Viser treff 1 til 11 av 11 totalt