Det Norske Akademis Ordbok

beitel

beitel 
substantiv
BØYNINGen; beitler
UTTALE[bæi`t(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk beitel (trolig beslektet med norrønt bauta 'slå, støte'; jf. bautastein); muligens omdannet av eldre bötel etter mønster av tysk Meißel i samme betydning; se meisel
BETYDNING OG BRUK
fagspråk, dialektalt
 meisel
 | jf. kaldbeitel