Det Norske Akademis Ordbok

befalingsmann

befalingsmann 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 betrodd person (oppsynsmann, embetsmann e.l.) som har rett til å befale, gi kommandoer til både militær og sivil myndighet
SITATER
  • i desember 1564 fikk befalingsmannen på slottet ordre om å la mure igjen halvdelen av vinduene i rommet
     (Trygve Width Eventyrlyst 36 1944)
  • kongens befalingsmann Erik Rosenkrantz
     (Dag Solstad Roman 1987 158 1987)
  • nøkkelskikkelsen i det romerske imperiet var keiseren, imperatoren, den øverste befalingsmannen
     (Christine Amadou Bysantinerne 15 2025)
2 
militærvesen, sjømilitærvesen, nå sjelden
 person som har kommando
; befal
 | til forskjell fra menig
SITATER
  • træfninger med befalingsmanden paa Akershus
     (A-magasinet 09.06.1927/3)
  • med utvidet, generell betydning
     
    den høyeste befalingsmannen er han som har ansvaret for det mest omfattende og universelle målet
     (Knut Erik Tranøy Thomas av Aquino som moralfilosof 44 1957)
  • [min bestefar] kunne ha vært ryggraden i den britiske hæren, en helt ordinær befalingsmann
     (Ole Robert Sunde Langsom marmor 46 2022)