Det Norske Akademis Ordbok

bebreidelse

bebreidelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; bebreidelsen, bebreidelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bebreidelsen
ubestemt form flertall
bebreidelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bebræi´d(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til bebreide, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 det å bebreide(s)
2 
klandrende ord
SITATER
  • Abraham med sit heftige sind vilde komme stormende med bebreidelser, fordi hans liv var forspildt
     (Alexander L. Kielland Fortuna 281 1884)
  • ut fra sin arvede noblesse og puritanske renhetstrang retter [André Gide] heftige bebreidelser mot samtidens egoisme og griskhet
     (Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 4 1928)
  • det lød halvt som en bebreidelse
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
  • en mørk og seig bakevje av anklager og bebreidelser som knapt noe ekteskap kunne overleve i lengden
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)