Det Norske Akademis Ordbok

beamte

beamte 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; beamten, beamter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
beamten
ubestemt form flertall
beamter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bea´mtə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Beamte, sammentrukket form av Beamteter, substantivering av adjektiv, opprinnelig perfektum partisipp beamtet av eldre tysk beamten 'gi embete', til Amt 'embete', beslektet med embete; jf. også amt
BETYDNING OG BRUK
om tyske forhold
 embetsmann
; funksjonær
SITAT