embete
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; embetet, embeter
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
embetet
ubestemt form flertall
embeter
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
av norrønt embætti, germansk avledning; fra keltisk *ambaktos, tolket enten som 'den som er sendt rundt omkring, budbærer' eller 'tjener, den som går eller driver omkring (sin herre)'; innlånt i latin som ambactus
BETYDNING OG BRUK
1
ofte religion
tjeneste
; gjøremål
; funksjon
SITATER
-
[den norrøne] tulen har hatt et slags [religiøst] embete
-
det var ikke en kammertjeners embede å stå slik foran døren som en skiltvakt
-
han kom fra den klassen hvor embetet går i arv, hvor Lovboken går fra far til sønn(Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)
UTTRYKK
det kirkelige embete
det oppdrag og den fullmakt til tjenesten som prestene
ved ordinasjonen mottar av biskopen
2
foreldet, arkaiserende
håndverk
SITAT
-
Kongen forfarer at forordningen av 1621 allerede misbrukes i adskillige embeder
3
høyere statsstilling hvis innehaver utnevnes av Kongen
i statsråd
EKSEMPLER
-
tiltre et embete
-
opptre på embets vegne
-
besette et embete| utnevne noen i det
SITATER
-
han kunde heller ikke tænke på at komme i embede for det første
-
det er for ynkelig slik at fly embed og menighed – for et fruentimmers skyld
-
et forvarsel om at den sovjetiske presidenten … forlater sitt embete(Aftenposten 1991/560/9/3)
-
Christian Michelsen informerte Stortinget om at ministeriet nedla sine embeter med øyeblikkelig virkning(Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II LBK 2004)
UTTRYKK
i embets medfør
se medfør
dømmes til embets fortapelse
besette et embete
utnevne noen i et embete
| jf. bestilling
den Gud gir et embete, gir han også forstand
(etter tysk wem Gott ein
Amt gibt, dem gibt er auch Verstand)
ordtak
-
jf.hadde det enda vært så vel at den gud gav forstand, gav han også embete(Dagbladet 1969/72/4/2)