embete - Det Norske Akademis ordbok

embete

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; embetet, embeter

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

embetet

ubestemt form flertall

embeter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[e`mbetə]

ETYMOLOGI

av norrønt embætti, germansk avledning; fra keltisk *ambaktos, tolket enten som 'den som er sendt rundt omkring, budbærer' eller 'tjener, den som går eller driver omkring (sin herre)'; innlånt i latin som ambactus

BETYDNING OG BRUK

ofte religion

tjeneste

; gjøremål

; funksjon

SITATER

[den norrøne] tulen har hatt et slags [religiøst] embete

(Ludvig Holm-Olsen (oversetter) Edda-dikt 315 1975)
det var ikke en kammertjeners embede å stå slik foran døren som en skiltvakt

(Jens Bjørneboe Hertug Hans 13 1972)
han kom fra den klassen hvor embetet går i arv, hvor Lovboken går fra far til sønn

(Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)

UTTRYKK

det kirkelige embete

det oppdrag og den fullmakt til tjenesten som prestene ved ordinasjonen mottar av biskopen

foreldet, arkaiserende

håndverk

SITAT

Kongen forfarer at forordningen av 1621 allerede misbrukes i adskillige embeder

(Det norske håndverks historie II 60 1936)

høyere statsstilling hvis innehaver utnevnes av Kongen i statsråd

EKSEMPLER

tiltre et embete
opptre på embets vegne
besette et embete

| utnevne noen i det

SITATER

han kunde heller ikke tænke på at komme i embede for det første

(Henrik Ibsen De unges forbund 104 1874)
det er for ynkelig slik at fly embed og menighed – for et fruentimmers skyld

(Bernt Lie Mot Overmagt 112 1907)
et forvarsel om at den sovjetiske presidenten … forlater sitt embete

(Aftenposten 1991/560/9/3)
Christian Michelsen informerte Stortinget om at ministeriet nedla sine embeter med øyeblikkelig virkning

(Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II LBK 2004)