bauke
verb
BØYNINGbauket, bauket, bauking 
preteritum
bauket
perfektum partisipp
bauket
verbalsubstantiv
bauking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bæu`kə]
ETYMOLOGI
fellesgermansk; av norrønt bauka 'grave; rase'; dansk dialekt boge 'banke, dunke', svensk böka '(om dyr) grave eller rote, især
med snuten (trynet); (muntlig, overført) rote (i eller etter noe);
snoke', boka 'banke, knuse; slå istykker', tysk pochen 'slå, banke'
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
grave (i jorden)
SITAT
-
derfor blir han [reven] stående der og bare hugge nytt tak i det baukende dyret
3
dialektalt
; slite
; streve
SITATER
-
Benna bauket i fjøset
-
jeg er ikke helsig til å bauke på en gård