bark
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; barken 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
barken
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bark]
ETYMOLOGI
av norrønt bǫrkr (genitiv barkar), jf. tilsvarende dansk form bark, av gammeldansk bark; jf. dialektal og nynorsk form bork
BETYDNING OG BRUK
1
botanikk
ytterste lag (alle cellevev) utenpå sevjelaget i stammer
og grener eller røtter (på trær og busker)
SITATER
-
en furu med sprukken bark
-
[jeg] risper i barken med store bokstaver
-
alle navne var like, skåret i korsenes bark
-
dialektaltfolk flekket bork av bjørk eller selje til borkelåg
-
følelsen når vi som barn fikk barken til å gå og skar oss den første siljefløyte
UTTRYKK
havne/komme mellom barken og veden
overført
komme i en vanskelig stilling, særlig mellom to som strides
-
det er bare vi som står mellem barken og veden
3
dialektalt
brun skorpe på granitt (oppstått ved rusting av jernholdig
mineral)