Det Norske Akademis Ordbok

banning

banning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; banningen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
banningen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ba`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til banne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å banne, si banneord
SITATER
  • – Hold opp med all den der banninga, sier faren og er brydd. – Det er unger i huset
     (Tor Edvin Dahl Venner 73 1988)
  • som guttunge stivet [jeg] opp selvfølelsen med banning
     (Harald Skjønsberg På parti med Stalin? LBK 1990)
  • – Jævla sludder, – mumler jeg, selv om jeg vet at banning miskler meg
     (Tone Ringen Mørk måne 53 1991)
  • etter samtalene deres å dømme, som for øvrig for en stor del består av kraftuttrykk, banning og folkelige fraser, interesserer de seg for biler og motorsykler, poker, fotball, travløp, sydenturer
     (Rolf Enger Bronsegutter 128 2006)