Det Norske Akademis Ordbok

avleiring

avleiring 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; avleiringen, avleiringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
avleiringen
ubestemt form flertall
avleiringer
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til avleire; avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig geologi
 det å avleire(s)
2 
avleiret lag
; avsetning
SITATER
  • med sine avleiringer har elva skaffet byen tomteplasser
     (Verdens Gang 26.07.1947/12)
  • overført
     
    i fornemmelsen av storbyen med alle dens avleiringer av menneskelig virksomhet så hun sin egen bakgrunn i et annet lys
     (Liv Helene Willumsen Havmannens datter 124 1997)
  • kolesterolet kan, sammen med kalsium i blodet, lage harde avleiringer på innsiden av veggene i blodårene våre
     (Harald Brandt et al. Naturfag 5 (2011) 74)