Det Norske Akademis Ordbok

avbikt

avbikt 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; avbikten
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
avbikten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a:`vbikt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. eldre dansk form afbigt; sammensatt av av og foreldet bikt (jf. verbet bikte), fra middelnedertysk bicht, bichte, jf. tysk Beichte; jf. avbe
BETYDNING OG BRUK
handling hvor man (ydmykt) erkjenner at man har begått urett (og forsøker å rette det opp)
SITATER
  • han fik i stilhed min angergivne afbigt
     (Jonas Lie Den Fremsynte 11 1873)
  • som en cisterciensersøster dømt til avbikt så jeg ut i min strenge drakt
     (Tove Nilsen Chaplins hemmelighet 288 1989)
  • forhatt var den avbikt som ordensreglene tvang meg til
     (Bergljot Hobæk Haff Renhetens pris 213 1992)
UTTRYKK
gjøre avbikt
(ydmykt) erkjenne sin skyld og be om forlatelse
  • [han] gjorde afbigt og fik tilgivelse
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 26)
  • Erlend [kom ikke] og gjorde avbigt for sin hidsighet
     (Sigrid Undset Husfrue 317 1921)
  • jeg har en avbigt at gjøre Dem
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 112)
  • nu skal du gjøre avbikt, min herre! Du skal be henne om unnskyldning!
     (Lars Saabye Christensen Magnet 710 2015)