bikte
verb
MODERAT BOKMÅLbiktet, biktet, bikting 
preteritum
biktet
perfektum partisipp
biktet
verbalsubstantiv
bikting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bi`ktə]
ETYMOLOGI
fra nedertysk bichten 'bekjenne', tilsvarer tysk beichten, jf. eldre dansk bigte, svensk bikta
BETYDNING OG BRUK
litterært
bekjenne sine synder
; skrifte
SITATER
-
jeg erkjendte skjebnens sejer og hørte op med at bigte foran træerne, at de forelskelser, som imidlertid kunde være mig overgangne som et slags, «røde hunde,» kun vare surrogater for min virkelige og første uslukkelige kjærlighed
-
jeg bringer, hvad hans hjerte bigtet i skriftets sære, røde blæk!
-
jeg har ikke tenkt å bikte og bønne og be
-
vil du da bikte for meg og gjøre bot?
-
kuttekledde langveisfarende kom via Sverige og skulle til Nidarosdomen for å bikte, med synd og anger gnagende over skuldrene(Aftenposten 13.01.1995/20)