Det Norske Akademis Ordbok

autor

autor 
substantiv
BØYNINGen; autoren, autorer
UTTALE[æu´tor], flertall [æuto:´rər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin autor, auctor 'opphavsmann', grunnbetydning 'den som forøker eller får (noe) til å vokse frem', avledet av augere 'øke; få til å vokse'; jf. auktor, auteur, autoral
BETYDNING OG BRUK
1 
opphavsperson
SITATER
  • spøkefullt
     
    Butenschøn … mærkede dunsten og blev meget forlegen ved at see sig mistænkt som dens autor
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 251)
  • autor til denne modifikation av metoden [for bruk av tang ved fødsel] later L.–N. som han ikke kjender
     (Norsk magazin for lægevidenskaben 1919/1199)
1.1 
opphavsperson til verk i bildende kunst
SITATER
  • jomfru Mathilde Smith (1835–1882) nævnes som autor for landskaber [dvs. landskapsmalerier]
     (Jens Thiis Norske malere og billedhuggere I 231 1904)
  • vår individualistiske tankegang fører til at vi … søker autoren til verket. Det gjelder ikke minst skulpturen fra trecentoet
     (Ragna Stang De store billedhuggere og borger-republikken Firenze 99 1959)
     | jf. trecento
  • hver autor kan totalt levere inn 12 bilder [til NM i foto]. Autor velger selv under hvilke tema og klasser bildene leveres inn
     (nsff.no (Norsk Selskap For Fotografi) 29.07.2019)
1.2 
opphavsperson til systematisk (latinsk) navn i biologisk systematikk
SITAT
  • et vitenskapelig navn uten autor henger i løse luften
     (Naturen 1991/287)
2 
nå sjelden eller spøkefullt arkaiserende, i entall uten bestemt artikkel
 forfatter
SITATER
  • jeg frygter her, at en og anden læser … skal møde autor med den slemme klage, at han formeget dvæler ved fadaiser
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 180)
  • «Her har De autor til diktene, og her er manuskriptet,» sa [Tryggve Andersen]
     (Margrete Kjær Nils Kjær og hans samtidige 11 1950)
3 
litteraturvitenskap, nå sjelden, i entall uten bestemt artikkel
 forteller
SITATER
  • autor skulle [i 1890-årenes litteratur] være uvitende om alt det hos personene som sansene ikke kunne registrere
     (Olaf Øyslebø Hamsun gjennom stilen 78 1964)
  • autor bryter sporadisk over i åpenlys jeg-form, og lar tredjeperson via replikker og indre monologer tenke i første person
     (Vinduet 1965/294 Finn Alnæs)