Det Norske Akademis Ordbok

attest

attest 
substantiv
BØYNINGen; attesten, attester
UTTALE[ate´st]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin attestatum, substantivert adjektivisk perfektum partisipp i nøytrum av attestari; se attestere
BETYDNING OG BRUK
1 
(skriftlig) erklæring, bevitnelse utstedt av myndighet eller overordnet (for å autorisere en persons tjenestetid, sivile forhold e.l.)
 | jf. dåpsattest, vielsesattest
EKSEMPLER
  • vitnemål og attester vedlegges søknaden
  • ha gode attester
SITATER
  • [jeg] ønsker et vidnesbyrd eller en attest
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 239)
  • arrangere det, saa at han faar sin afsked med god attest og en liden pension
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IX 385)
2 
overført
 (muntlig) erklæring, uttalelse om en persons kvaliteter, oppførsel, ferd e.l.
 | jf. skussmål
SITATER
  • da en av de mest fryktede gestapistene i Bergen … stod for retten etter krigen, gav han uforvarende en solid attest til den stedlige motstandsbevegelsen
     (Arnfinn Haga Skyggen LBK 2009)
  • faren [Jens Bjørneboe] blir bare fryktelig rolig når han er full, skal førsteklassingen Suzanne ha sagt. «I grunnen er det en pen attest for en drukkenbolt fra en syvåring»
     (Tore Rem Født til frihet 477 2010)