Det Norske Akademis Ordbok

ase

ase 
verb
BØYNINGaste, ast, asing
UTTALE[a:`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig sammenfall av asne og nedertysk asen 'utføre skittent arbeid' (avledet av as), påvirket av dialektalt ase (preteritum os) 'gjære', jf. ese
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt
1.1 
ståke, støye (særlig med høyrøstet snakk)
SITAT
  • støj af rustne stemmer, der lo og hujed og ased
     (Amalie Skram Samlede Værker II 12)
1.2 
særlig i rimende forbindelser
 anstrenge seg, streve, slite med noe
EKSEMPLER
  • ase og kjase
  • ase og mase
SITAT
  • refleksivt
     
    vinden hadde aset og maset sig op til ren storm
     (Peter Egge Inde i Fjordene 254 1920)
1.3 
især med refleksivt objekt
 trette ut
; utmatte
EKSEMPEL
  • ase seg ut
SITAT
  • nu lærer ulveflokken elte, ase en ensom ren
     (Hans E. Kinck Driftekaren 178 1908)
     | jf. elte
2 
dialektalt
 fare rasende, masende
SITAT
  • Elling aste ned sjøveien
     (Magnhild Haalke Allis sønn 62 1935)
3 
med refleksivt objekt og adverbet opp
 hisse seg opp
SITATER
  • de murrede og spottede og snakkede og asede sig mere og mere opp
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 65 1892)
  • slik var sjargongen, ingenting å ase seg opp for
     (Kim Småge Containerkvinnen 198 1997)