Det Norske Akademis Ordbok

arving

arving 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; arvingen, arvinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
arvingen
ubestemt form flertall
arvinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a`rviŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av arv med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
person som arver eller skal arve, som er arveberettiget
; person i forhold til den eller dem han eller hun arver eller skal arve
EKSEMPLER
  • hun etterlot seg tre arvinger
  • han lå i strid med sine arvinger
  • være arving til noe (noen)
  • det var ingen arving til tronen
     | jf. tronarving
  • han gifter seg med en rik arving
SITATER
  • bibelspråk
     
    bli arvinger til det evige liv
     (Tit 3,7)
  • hvis ingen av disse som nå er regnet opp, finnes, da skal den være konge i Norge, den eldste aleine, som er nærmeste arving i samsvar med det som lovboka sier i arvetallet
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 57 2024)
  • De ejer alle verdens goder, er arving til en grundrig moder
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 112)
  • hun var Norges rigeste arving
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 39 1874)
  • indsætte hende til arving af alt, hvad hun maatte finde i huset
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IV 481)
  • jeg har fått lest opp testamente, og Isabelle er selvsagt arving
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
1.1 
jus
 person som (alene eller sammen med andre) overtar alle arvelaterens formuesrettslige forpliktelser og rettigheter
UTTRYKK
arving i henhold til testament
testamentarving
2 
muntlig, spøkefullt
 nyfødt barn (særlig førstefødt sønn)
EKSEMPEL
  • han har fått en arving