arve
substantiv
BØYNINGet; arvet, arver 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
arvet
ubestemt form flertall
arver
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a`rvə]
ETYMOLOGI
fellesgermansk; av norrønt erfi 'arveøl, gravøl', gammeldansk, gammelsvensk ærve 'gravøl, arv', middelnedertysk erve, arve 'arv', tysk Erbe, gammelengelsk ierfe i samme betydning
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
gjestebud holdt av arving når han overtok arven
SITAT
-
arve (erfi) [var] det gjestebud, som arvingen holdt til den afdødes ære, naar han tog arven i besiddelse