Det Norske Akademis Ordbok

apostat

apostat 
substantiv
BØYNINGen; apostaten, apostater
UTTALE[apåsta:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via latin apostata, fra gresk apostates 'frafallen, desertør, opprører'; jf. apo-
BETYDNING OG BRUK
person som har vært tilknyttet en religion, men siden har forlatt den
; frafallen person
SITATER
  • ve, ve, ve over apostaten
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 338 1873)
  • af apostater faar jo enhver sag snart nok
     (Arne Garborg Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse 231 1877)
  • en apostata, en vindfløi, en partisviker
     (Tidens Tegn 1935/100/1/2)
  • en frafallen er en apostat, med et gresk uttrykk. Noen religioner straffer slikt frafall med døden
     (Aftenposten 23.03.2015/del 2/10)