Det Norske Akademis Ordbok

anstendighet

anstendighet 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; anstendigheten
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
anstendigheten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[anste´ndihet]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av anstendig med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
; sømmelighet
 | jf. anstendig
SITATER
  • overført
     
    være litt slesk og snakke anstendigheten efter munnen
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 237 1931)
  • hvor forbudt måtte ikke nettopp vårt foretagende være på disse berg som syntes viet anstendigheten
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 65 1949)
  • hun bar sin rus med en anstendighet som var en hel kultur verdig
     (Gunnar Bull Gundersen De hjemløse 59 1977)
  • vi [befant] oss i kikkernes vulgære dilemma, skulle vi se mer eller ha anstendighet nok til å trekke oss tilbake?
     (Tove Nilsen Lystreise LBK 1995)
  • et øyeblikk følte jeg skyld, en slags avmektighet, som om enhver nøkternhet, enhver anstendighet hadde rent ut av meg
     (Rune Christiansen På ditt aller vakreste LBK 2000)