Det Norske Akademis Ordbok

anretning

anretning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; anretningen, anretninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
anretningen
ubestemt form flertall
anretninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a´nretniŋ], i denne betydningen [anre´tniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til anrette; avledet med suffikset -ning; jf. dansk anretning
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 det å anrette (et bord, særlig til et festmåltid)
EKSEMPEL
  • han tar seg av matlagingen, hun av anretningen
2 
(bord med) retter arrangert til et (fest)måltid
EKSEMPEL
  • kold eller varm anretning
SITATER
  • anretninger … i havestuen og paa verandaen
     (Jonas Lie Familjen paa Gilje 209 1883)
  • to unge, sortøiede piger … satte sig ved den ventende anretning, til hvilken de toge sig et krus vin
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 41 1858)
  • den uniforme og profesjonelle anretningen avslører catering-mat
     (Eivind Buene Allsang LBK 2012)
3 
(mindre) rom mellom kjøkken og spisestue (hvor rettene anrettes)
SITATER
  • en mystisk apparattavle i anretningen
     (Johan Borgen Barndommens rike 123 1965)
  • hun stirret over kjøkkenet mot åpningen ut til anretning og spisestue
     (Kjersti Scheen Teppefall 169 1994)
  • Bendik Blokk og Waldemar hadde funnet plass på filleryene i anretningen mellom kjøkkenet og spisestuen
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)