anmarsj
substantiv
MODERAT BOKMÅLen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a`nmarʃ]
ETYMOLOGI
fra tysk Anmarsch, opprinnelig om oppmarsj av tropper, til anmarschieren 'være i anmarsj, rykke eller marsjere frem', sammensatt av an og marschieren 'marsjere'
BETYDNING OG BRUK
militærvesen, sjelden
marsj mot et sted
; fremmarsj
; fremrykning
| jf. oppmarsj
UTTRYKK
være i anmarsj
overført
nærme seg (opprinnelig om noe truende, f.eks. et uvær)
-
jeg kjender min hovedpine i anmarsche
-
vagtmanden [hadde] streng ordre til øieblikkelig at purre ud, naar et farligt isflak eller lignende var i anmarsch
-
… der har hendt adskillig som tyder på at noget er i anmarsj(Aftenposten 1929/85/3/5)
-
når sommeren er i anmarsj, invaderes Norge av en armada med tyskere(vg.no 21.07.2015)
-
våren er allerede i anmarsj skjønt det bare er februar(Selma Lønning Aarø Hennes løgnaktige ytre 112 2016)