Det Norske Akademis Ordbok

allo

allo 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; alloen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
alloen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[alo:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk allo (substantivering av interjeksjonen allo); trolig sideform til hallo; se hallo (interjeksjon), jf. hallo (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 støy
; ståk
SITATER
  • [hun hører] bjellesang og alo lang vei
     (Jens Hagerup Juvi 25 1928)
  • steinkirka lå … for seg selv på innsiden av neset, i god avstand fra den verdslige aloen rundt havna og kjøpmannsstranden
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv 215 1997)
  • fjernt hørte hun musikk og alo fra sjøbuene
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)