Det Norske Akademis Ordbok

akkreditiv

akkreditiv 
substantiv
BØYNINGet; akkreditivet, akkreditiver
UTTALE[akrediti:´v]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Akkreditiv, avledet av akkreditieren; jf. akkreditere
BETYDNING OG BRUK
1 
i flertall
 
akkreditiver
 diplomatifag
 dokument(er) som viser at en (diplomatisk) utsending opptrer etter fullmakt fra sin oppdragsgiver, særlig stat
EKSEMPEL
  • overrekke sine akkreditiver
SITATER
  • han gikk om med fullmakten, akkreditivene, dokumentene, pengene
     (Max Mauser En hai følger båten 67 1939)
  • i gesandtskapet ferdes [det] folk med akkreditivene i orden, men uten at gesandten, som har ansvaret, vet noen verdens ting om hva de foretar seg
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 115 1976)
     | fra artikkelen «Tysk press på Sverige» (1963)
2 
økonomi
 kreditiv
SITAT
  • i Paris hadde jeg heldigvis nogen penger tilbake paa mit akkreditiv
     (A-magasinet 12.05.1927/2 Erna Bang)