Det Norske Akademis Ordbok

aftning

aftning 
substantiv
BØYNINGen; aftningen, aftninger
UTTALE[a`ftniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
opprinnelig verbalsubstantiv til aftne, av norrønt aptna 'bli aften'; jf. engelsk evening; jf. dagning, kvelding, mørkning, morgning
BETYDNING OG BRUK
muntlig, nå sjelden
 aften
; kveld
SITATER
  • de er så tidt udesvævendes om aftningerne
     (Henrik Ibsen Vildanden 88 1884)
  • Dingsrud er mange ganger saa rar om aftningerne saa
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 144)
  • det var selvsamme aftningen du løb midt i synet paa Røde-Feddersen
     (Vilhelm Krag Baldevin 109 1925)