Det Norske Akademis Ordbok

øretuteri

øretuteri 
substantiv
UTTALE[ø:`rətutəri]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
annet ledd avledet av tute med suffikset -eri; jf. tysk Ohrenbläserei 'bakvaskelse; (hemmelig) påvirkning'; jf. også øretuter
BETYDNING OG BRUK
upålitelig, forledende snakk
; sladder
; baktalelse
; tullsnakk
; skryt
SITAT
  • det var øretuteri, bravade, hun vilde være overlegen og vinde i pratet
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 37 1917)