Det Norske Akademis Ordbok

åhå

åhå 
interjeksjon
UTTALE[åhå:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk, svensk åhå; se å (interjeksjon) og (interjeksjon)
BETYDNING OG BRUK
brukt for å uttrykke overraskelse, lettelse, fornøyelse, stolthet over å gjennomskue noe e.l.
 | jf. ho
SITATER
  • åhå, var det dig?
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 76)
  • præsten skyndte sig at sige, at de læste «Pickwickklubben». «Å-hå!» svarede sadelmageren; «ja, den er nok til at le ad.»
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 73)
  • «Med en buket? – Å – hå! Den har jeg set før»
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 233)
  • åhå, jeg visste nok at jeg kom til et veldekket bord!
     (Bergljot Hobæk Haff Skammen 163 1996)
brukt for å oppmuntre
 | jf. ohoi
SITAT
brukt ved ironisk konstatering av noe, skadefryd, hån e.l.
 | jf. ho
SITATER
  • åhå, – frøkenen er bekymret for sin helbred?
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 230 1896)
  • å, hå, tænkte Kallem, er det dette, som er i veien?
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VI 276)
  • Hans: «Se her!» (blader i bogen). – Frederik: «Å-hå! Du kan ikke finne det!»
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 297)
  • å-hå! der brast bylden!
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 152)
     | jf. aha
  • å hå! Han Anders går med jenter!
     (Sigurd Hoel Veien til verdens ende 316 1933)
  • nå ville jeg forsvare meg mot denne lille giftdampen fra mitt indres underdyp, ved å – åhå! – å bagatellisere den!
     (Finn Alnæs Koloss 29 1963)