åe verb BØYNINGået, ået, åing preteritum ået perfektum partisipp ået verbalsubstantiv åing UTTALE[å:`ə] ETYMOLOGI avledet av å BETYDNING OG BRUK refleksivt åe seg (stadig) si å ; klage og syte | jf. aue, akke EKSEMPEL åe seg og akke seg SITAT forsamlingen ojet og å’et, kvinnene jamret og mennene stønnet (Dagbladet 1958/173/4/6)
