Det Norske Akademis Ordbok

østavind

østavind 
substantiv
ETYMOLOGI
første ledd østa
BETYDNING OG BRUK
vind som blåser fra øst
; østlig vind
SITATER
  • [Gud] lot østenvinden fare ut i himmelen
     (Sal 78,26; 2011 østavinden)
  • nu gaaer østenvinden med et suk igjennem linden
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 45)
  • nordvinden rødner og østvinden blaaner en himmel
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 238)
  • østenvindens suk
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 62)
  • Gunnhild blev underlig ved – det var ingen tørr østenvind lenger, men alt var blitt stilt og kvavt
     (Ingeborg Møller Herrens regn 207 1929)
  • av utseende hadde [Berlin] alltid vært tørr og kald som østenvind
     (Peter Egge Minner fra nord og syd 257 1952)
  • lyktene fenget ildrødt i noen flagg som hang og viftet i østavinden
     (Gunnar Larsen I sommer 161 1932)
  • jf.
     
    vil en fordølge, hvor en er fra, har en bare at svare, at en er kommet med østavinden
     (Nils Collett Vogt Mennesker 147 1920)
  • dialektalt, med han
     
    kanskje klarte han opp og ble austavind
     (Andreas Markusson Flåten går ut 8 1941)
  • midt i juli slår det til med stabil østavind, det klarner og tørker
     (Roy Jacobsen De usynlige LBK 2013)