ørtug - Det Norske Akademis ordbok

ørtug

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; ørtugen, ørtuger

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

ørtugen

ubestemt form flertall

ørtuger

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ø`rtug]

VARIANTertog

ETYMOLOGI

etter norrønt ertug, ørtog; trolig beslektet med erts

BETYDNING OG BRUK

arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold

myntenhet som tilsvarer ¹/₃ øre (10 penninger)

1.1

arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold

mynt til en verdi av ¹/₃ øre

SITATER

enhver bonde som forsømmer … ferden, er skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen

(Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 58 2024)
de skulde føre pikerne til Nonneseter, hvis Kristin vilde betale dem en ørtug

(Sigrid Undset Kransen 138 1920)
han hadde ikke mere til middel end en fem eller seks ørtuger i pendinger

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 169 1925)
et nyt vektsystem, der hvilte paa marken, som var delt i seks ører, og øren igjen i 3 ertoger

(A-magasinet 07.04.1927/7)

| fra artikkelen «Om mynter»

arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold

vektenhet som tilsvarer ¹/₃ øre (¹/₂₄ mark)