Det Norske Akademis Ordbok

øne

øne 
verb
BØYNINGønte, ønt, øning
UTTALE[ø:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse; jf. svensk dialekt stå å öna 'ikke bli ferdig'; muligens beslektet med norrønt anda; se ånde; se også ønes
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 stirre lenge, vilt eller med undring (på noe(n))
SITAT
  • [da] folk øntes om dem, blev hun atter så klums og flau
     (Jens Hagerup Juvi 32 1928)
2 
dialektalt
 vente og lengte lenge
3 
refleksivt
 
øne seg
,
ønes
3.1 
dialektalt
 mase seg innpå (noen)
SITAT
  • det hendte at en gammel same fikk noen drammer og ble litt på en snurr … Og så ønte glanerne seg innpå og ertet den gamle
     (VG 1952/161/5/5)
3.2 
dialektalt
 drive med tull og fjas (mens man later som om man er i virksomhet)
4 
dialektalt, også refleksivt
 gå omkring uten mål
; vimse