Det Norske Akademis Ordbok

yve

yve 
verb
BØYNINGyvet / yvde, yvet / yvd, yving
UTTALE[y:`və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt ýfa 'ruske opp; egge; utfordre'; jf. yven
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 vokse i omfang
; svulme
SITAT
  • det [har] regnet og flødd ned hele natten, og de stanser uvilkårlig og glor ned i fossen som yver og koker
     (Jens Hagerup Juvi 7 1928)
1.1 
refleksivt
 
yve seg
 svulme (under vekst, trivsel)
; bli fyldig og frodig
SITAT
  • alt med gror og vekst i yver sig [i mairegnet], og Per yver sig
     (Per Mork Høstbrand 91 1918)
2 
refleksivt
 
yve seg
 dialektalt, om person
 rette seg, skyte brystet frem og dermed synes større, mer ruvende og anselig
; briske seg
; hovmode seg
SITATER
  • [han undres om de tohestes storkaksene] tør møte med timotei og yve sig
     (Per Mork Høstbrand 50 1918)
  • [han] yver sig i klærne og er ikke saa liten endda
     (Per Mork Høstbrand 160 1918)