Det Norske Akademis Ordbok

væremåte

væremåte 
substantiv
BETYDNING OG BRUK
måte som person opptrer, oppfører seg på
SITATER
  • i ord og i væremaate la han klart for dagen, at han regnet ikke Ingunn for andet end et lokket kvindfolk som hadde skjæmt ut sig selv og hele ætten
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 200 1925)
  • [han hadde] i sin apparisjon og væremåte noe særdeles tiltalende
     (Arbeiderbladet 1939/44/5/5)
     | jf. apparisjon
  • [folk var] lysere i sinn, finere i tanken og i væremåten enn så mange andre steder nordenfjells
     (Peter Egge Minner fra tiden omkring århundreskiftet 38 1950)
  • verdenshandel, børs og banker, det var selve tidens væremaate
     (Knut Hamsun Men livet lever II 133 1933)
  • alt kan læres utenat, en væremåte, en natur
     (Johan Borgen Lillelord 97 1955)
  • kanskje hadde han etterliknet hennes væremåte og aldri vist henne hvem han egentlig var
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 48 1988)
  • samfunnsvitenskapelige analyser av den norske væremåten
     (Thomas Hylland Eriksen Typisk norsk 102 1993)
     | måten som nordmenn oppfører seg på