Det Norske Akademis Ordbok

våpendrager

våpendrager 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd drager; jf. tysk Waffenträger, latin armiger
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 person som bærer våpen for en høvding, adelsmann, ridder e.l. (og kjemper sammen med ham)
; våpenbærer
SITATER
  • David kom til Saul og stod for hans ansigt; og han fik ham meget kjær, og han blev hans vaabendrager
     (1 Sam 16,21 eldre oversettelse; 2011: våpenbærer)
  • herr Audun Hugleikssøn og Haldor vaabendrager
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 156)
2 
overført
 (trofast) hjelper, særlig under konflikt, i agitasjon e.l.
; forkjemper
; våpenbærer
SITATER
  • [han] var gubbens sekretær og tro vaabendrager
     (Johan Bojer Samlede verker I 10)
  • [O. Thommessen var] Bjørnsons våpendrager
     (Herman Wildenvey Filomele 151 1946)
  • har du ambisjoner, kan du ikke nøye deg med å være disippel eller våpendrager
     (Jan Kjærstad Menneskets matrise 231 1989)
  • mens kampene om evolusjonsteorien stod på som verst var det [Charles Darwins] våpendragere … som forsvarte den på debattmøter, i aviser, på universitetene og i andre offentlige fora
     (Thomas Hylland Eriksen Charles Darwin 44 1997)