Det Norske Akademis Ordbok

vulgær

vulgær 
adjektiv
BØYNINGvulgært
UTTALE[vulgæ:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk vulgaire, fra latin vulgaris 'allmenn, hverdagslig'; til vulgus 'den store mengde, massen'
BETYDNING OG BRUK
1 
som er karakteristisk for folk flest, for massen, de brede lag
; ordinær
SITATER
  • en langsom, vulgær sorg
     (Alexander L. Kielland Novelletter 38 1879)
  • de almindelige, vulgære menneskene, som mamma trak paa næsen av
     (Sigrid Undset Vaaren 158 1914)
  • våre vulgære velferdssamfunn i Vest-Europa
     (Verdens Gang 1951/58/3/2)
1.1 
foreldet, om språk, språkform
 som brukes av folk flest
; folkelig
 | jf. vulgærlatin, vulgærspråk
SITATER
  • den stakkars Markus med sitt vulgære gresk
     (Carl Nærup Ord for dagen 84 1929)
  • jeg hører bare en grov røst snakke vulgært fransk
     (Axel Jensen Ikaros 113 1957)
  • en plebeiisk, vulgær talemåte
     (Gert Nygårdshaug Chimera LBK 2011)
2 
nedsettende
 som er preget av manglende dannelse, dårlig smak e.l.
; ukultivert
; simpel
; tarvelig
SITATER
  • paa mig gjør hun et vulgært indtryk
     (Minda Ramm Valgaar 97 1909)
  • heller ikke popmusikken var brukbar, den var vulgær og enfoldig sammenlignet med jazzen
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
  • [hun] klusset [kortet] til med en simpel, vulgær og glorete kulepenn
     (May B. Lund … ikke stykkevis og delt LBK 1998)
  • flisene glitret som vulgært juggel
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
2.1 
som (mer eller mindre åpenlyst) hentyder til kjønnsliv eller avføring
; grov
; drøy
; plump
EKSEMPEL
  • vulgære vitser
SITATER
  • skulde de to debattere mandfolkenes vulgære passioner?
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 134 1923)
  • jeg var ikke vulgær og horete
     (Erlend Loe Vareopptelling LBK 2013)