Det Norske Akademis Ordbok

vrinske

vrinske 
verb
BØYNINGvrinsket, vrinsket, vrinsking
UTTALE[vri`nskə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med dialektalt vrine 'vrinske; skrike'; jf. vrinsk (adjektiv); jf. dansk vrinske, svensk vrenskas, nedertysk wrenschen, wrinschen; jf. vrinsk (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1 
om hest eller dyr av hesteslekten
 støte ut en skingrende, høy lyd
; knegge
SITATER
  • de er brunstige, velnærte hester, hver mann vrinsker etter naboens kone
     (Jer 5,8)
  • paa steppen hvrinsker alt ædle hingst
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,6 27)
  • hestene vrindskede af kamplyst
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 249)
  • spøkefullt
     
    en pegasus, som går og vrinsker i arbejdstiden
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 127 1873)
  • gaardens heste vil spidse øren, vrinske glade mod stalddøren
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 87)
  • saarede hester skrek og vrinsket
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn og hans børn I 204 1927)
  • [hestene] sprang sprelske og vrinskende rundt i innhegningene
     (Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)
2 
om person
 utstøte lyd, latter som minner om hestevrinsk
; knegge
SITATER
  • Adam Kruse vrinskede bag sin pult
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 80 1882)
  • den stadig vrinskende elskværdighet
     (Peter Egge Lænken 205 1908)
  • han vrinsket og lo omkap med Stig
     (Sigrid Undset Husfrue 490 1921)
  • tingets kavaler … var ofte henne og vrinsket for damene i losjen
     (Sfinx Kjent folk gjennem årene 189 1936)
  • og jeg tvinger meg og tier til min sjel av lengsel svier –, men da vrinsker jeg, gud trøste meg, så ingen har hørt maken
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt I (1957) 8)
  • hun skulle le høyt. Gjerne vrinske
     (Øystein Lønn Ifølge Sofia LBK 2001)