voll - Det Norske Akademis ordbok

voll

substantiv

BØYNINGen; vollen, voller

UTTALE[vål:]

ETYMOLOGI

via middelnedertysk wal 'demning, festningsvoll', middelhøytysk wal 'festningsvoll, ringmur', fra latin vallum 'forskansning'

BETYDNING OG BRUK

lang forhøyning av jord, stein e.l. (oppkastet som forskansning eller som ledd i festningsverk)

; bred mur dekket av jord (som ledd i festningsverk)

| jf. festningsvoll, grunnvoll

SITATER

overført

planer tause i sjelen staae som de staalblanke helte, stille bag høstnattens sorte volde

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 71)
dansk er Tyras vold

(Henrik Ibsen Digte 77 1875)
en fæstning god med sine gamle volde

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 176)
langs Peschiera’s volde

(Hans E. Kinck Den sidste gjest 245 1910)
kongen gjorde vollen i Borg … svær med rikelig plass innenfor

(Norsk kulturhistorie II 218 1939)

1.1

sjelden

forhøyning av jord, stein e.l. for annet formål

| jf. begravelsesvoll

lang forhøyning i terreng

| jf. morenevoll

SITAT