Det Norske Akademis Ordbok

vokster

vokster 
substantiv
BØYNINGen; voksteren
UTTALE[vå´kstər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt vǫxtr
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, om menneske, dyr eller plante
 det å vokse
; vekst
SITATER
  • det sure og kalde [regnet], som stanser al vokster
     (Peter Egge Inde i Fjordene 25 1920)
  • dere som er i voksteren endda
     (Sigrid Undset Kransen 18 1920)
     | dere som ennå vokser
  • han var i sin kraftigste vokster
     (Gabriel Scott Alkejægeren 67 1933)
  • den skarpe vårlukta som lovte groe og vokster når han spredde møkk over jordene, den kom han til å savne fælt
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
1.1 
oppvekst
SITATER
  • den tid kong Magnus var i voksteren
     (Sigrid Undset Husfrue 439 1921)
  • de var i vokstren og trengte mat
     (Gabriel Scott De vergeløse 93 1938)
2 
det å vokse, tilta, trives
; vekst
SITATER
  • resolutioner til heimekulturs voxter
     (Hans E. Kinck Hugormen 189 1898)
  • en del av dets personlighet stanser i voksteren på et barnlig stadium
     (Kristmann Guðmundsson Gudinnen og oksen 342 1938)
  • overført
     
    [Boye] mener, som Kant før ham og Darwin etter ham, at hovedvilkåret for all vokster er striden
     (Paulus Svendsen Gullalderdrøm og utviklingstro 316 1940)
  • tukte [de dårlige tilbøieligheter] ned så godt han kunde, så de ikke fikk fri vokster
     (Gabriel Scott Sommeren 75 1941)
3 
sjelden
 vekst
; skikkelse
EKSEMPEL
  • være liten av vokster
4 
dialektalt
 fellesbetegnelse for planter og trær (som vokser på et område)
; vekst
 | jf. plantevekst
SITAT
  • voksteren på myrene var skrinn
     (Magnhild Haalke Åkfestet 32 1936)
5 
dialektalt
 årring
6 
dialektalt
 svulst
; tumor
SITATER