vinke - Det Norske Akademis ordbok

vinke

verb

MODERAT BOKMÅLvinket, vinket, vinking

preteritum

vinket

perfektum partisipp

vinket

verbalsubstantiv

vinking

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[vi`ŋkə]

ETYMOLOGI

fra middelnedertysk winken 'lukke øynene; gi tegn'; beslektet med engelsk wink 'blunke'

BETYDNING OG BRUK

foreldet

blinke

; blunke

SITATER

Sions døtre hovmoder sig og gaar med kneisende nakke og vinker med øinene

(Jes 3,16 eldre oversettelse; 2011: blunker med øynene)
[stjernen] vinker toget til palmernes ly

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 43)
morgenstjernen vinker mat

(Henrik Ibsen Catilina 139 1875)

gjøre viftende bevegelser med hånden eller armen (som tegn, signal)

EKSEMPLER

SITATER

vink med hånden så de kan dra inn gjennem storfolks porter!

(Jes 13,2)
staar ej der den gamle ulk … efter drengen vinkende

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 449)
Baard vinkede, hun skulde blive

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 463)
[de så] en kantret baad med tre mand paa kjølen, der vinkede om hjælp

(Jonas Lie Samlede Digterverker I 214)
hendes søn stod paa den høje trap og vinked farvel

(Thomas Krag Ada Wilde 234 1896)
[Lavrans] og Kristin vinket ned til moren som de kunde se ute paa volden foran gaarden

(Sigrid Undset Kransen 7 1920)
[jeg vil] følge dig paa toget imorgen tidlig og staa og vinke til dig, naar du reiser

(Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden II,1 72)
[de] stod i en liten flokk inne på kaien og vinket til ham

(Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 119 1954)
han hilste på dem, og de vinket tilbake

(Jon Michelet Mannen på motorsykkelen 124 1985)
[vi] vinket vemodig farvel til dem der de kjørte i kortesje ned til brygga

(Dag Solstad Roman 1987 68 1987)
jeg [stod] i gangdøra og vinka dem vel av gårde

(Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)
mormor vinker til meg, men jeg vinker ikke tilbak

(Iben Akerlie Sommeren alt skjedde 10 2022)
et øyeblikk så hun opp mot meg, og jeg var på nippet til å vinke

(Ole Robert Sunde Langsom marmor 96 2022)
han må rope på henne flere ganger, før hun til slutt åpner øynene, løfter hånden og vinker til ham

(Niels Fredrik Dahl Fars rygg 23 2023)

UTTRYKK

vinkende engler

rur som stadig stikker rankeføttene ut av skallet

2.1

dirigere ved viftende bevegelser

SITATER

[han] vinkede frem en jolle, som bar dem til Thronders hjem

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 75)
notariusen vinkes bort med en bydende mine af iorden

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 298)
[Dovregubben] vinker sine fortrolige nærmere til sig

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 71)
de vietnamesiske soldatene vinket oss raskt forbi

(Marit O. Bromark og Sivun Pen Overleve LBK 2010)
Bru vinket inn en drosje

(Morten Jørgensen Kongen av København 348 1997)

UTTRYKK

vinke av

(ved en kort bevegelse med hånden) gi tegn til at en eller noe skal stanses, avvises e.l.

Margrete (vinker af): «Behøves ikke!»

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VII 362)
det e’ godt, mente Jan og vinket av

(Gabriel Scott Jernbyrden (1919) 67)
[når] de vanskelige indre opgavene begynder at melde sig, så vinker du og dine gelikere dem utålmodig av

(Ronald Fangen Nogen unge mennesker 135 1929)

vinke på

ved vinking kalle til seg

hun vinket på kelneren
[han] vinket på den svarte piken, som kom bort til bordet vårt og tok plass

(Jens Bjørneboe Stillheten 99 1973)
han vinket på sykepleiersken og sammen hjalp de Bjørn Hansen opp fra undersøkelsesbenken

(Dag Solstad «Ellevte roman, bok atten» 125 1992)

litterært, nå sjelden

lokke

SITATER

normænd, kommer og følger did, hvor kummeren vinker

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter II Tillæg 5)
rusen os vinker

(Henrik Ibsen Catilina 67 1875)
dybt i fjeldets øde nat vinker mig den rige skat

(Henrik Ibsen Digte 17 1875)
kamp er liv, og bagenom vinker seiren

(Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 469 1897)
hederlighet er det vinkende maal

(Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 238 1918)