vidje
substantiv
ETYMOLOGI
av norrønt viðja, avledet av við 'seig kvist
som er bøyd til en ring'; juf. også við (genitiv viðjar) 'vidjekvist,
vidjebånd'; jf. også dansk vidje; beslektet med vier
BETYDNING OG BRUK
1
SITATER
-
på vidjerne [ved Babylons elver] hengte vi våre harper(Sal 137,2; 2011: piletrærne)
-
bækken rinder tyst og snyg under vidjens bue myg(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,2 271)
-
older og vidju vokste, der bækkefar risled
-
silju og vidje havde gaaseunger
-
skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene
-
dialektaltgraahvit vie
-
dialektaltrypesteggen kakler alt i vien
-
[noen] jenter mjuke som ei vyu
-
dialektaltbuskadser av ener og bregne og vie
-
piken [stod] på podiet, rank som en vidje og med løftet hode
-
disse forlatte myrmoene med viju og lyng og morkne langved-reis langs vintervegen
2
myk, seig og sterk kvist eller spire, især av bjørk, tidligere
ofte brukt til å flette bånd eller surring av
SITATER
-
jf.[han] var høj, mager, knoklet, vig som en vidju
-
hun gaar med en stor vie i haanden
3
bånd, snor eller surring flettet sammen av tynne, seige,
sterke (bjørke)kvister
| jf. jernvidje
SITATER
-
heijah, sidste vidju sprang! Sinclars-vælten faldt
-
[døren] hadde ikke gangjern, men hang efter vidjer, så det jamret og skrek når den blev lukket op og igjen
-
[Reier hadde] holdt fast ved Alert [en skute] som en vidje hele tiden| hadde holdt seigt tak
UTTRYKK
våge via
dialektalt
| våge noe, ta risiko (for noe)
-
hun vågde via og tok førselsbøndene ut av St. Jørgen før statsfysikus ga lov til det