Det Norske Akademis Ordbok

vidje

vidje 
substantiv
BØYNINGen; vidjen, vidjer
UTTALE[vi`djə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt viðja, avledet av við 'seig kvist som er bøyd til en ring'; juf. også við (genitiv viðjar) 'vidjekvist, vidjebånd'; jf. også dansk vidje; beslektet med vier
BETYDNING OG BRUK
1 
vier
SITATER
  • på vidjerne [ved Babylons elver] hengte vi våre harper
     (Sal 137,2; 2011: piletrærne)
  • bækken rinder tyst og snyg under vidjens bue myg
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,2 271)
  • older og vidju vokste, der bækkefar risled
     (Jacob B. Bull Fjeldkraker og skogstrold 59 1906)
  • silju og vidje havde gaaseunger
     (Jacob B. Bull Atten Hundrede og Fjorten 46 1908)
  • skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 203 1872)
  • dialektalt
     
    graahvit vie
     (Hans E. Kinck Masker og mennesker 229 1909)
  • dialektalt
     
    rypesteggen kakler alt i vien
     (Hans E. Kinck Driftekaren 42 1908)
  • [noen] jenter mjuke som ei vyu
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 303 i dialektreplikk)
  • dialektalt
     
    buskadser av ener og bregne og vie
     (Knut Hamsun Segelfoss By I 107 1915)
  • piken [stod] på podiet, rank som en vidje og med løftet hode
     (Jens Bjørneboe Blåmann 76 1959)
  • disse forlatte myrmoene med viju og lyng og morkne langved-reis langs vintervegen
     (Hans Børli Dag og drøm 173 1978)
2 
myk, seig og sterk kvist eller spire, især av bjørk, tidligere ofte brukt til å flette bånd eller surring av
SITATER
3 
bånd, snor eller surring flettet sammen av tynne, seige, sterke (bjørke)kvister
 | jf. jernvidje
SITATER
  • heijah, sidste vidju sprang! Sinclars-vælten faldt
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 168)
  • [døren] hadde ikke gangjern, men hang efter vidjer, så det jamret og skrek når den blev lukket op og igjen
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 14 1929)
  • [Reier hadde] holdt fast ved Alert [en skute] som en vidje hele tiden
     (Jonas Lie Gaa paa! 129 1882)
     | hadde holdt seigt tak
UTTRYKK
våge via
dialektalt
 | våge noe, ta risiko (for noe)
  • hun vågde via og tok førselsbøndene ut av St. Jørgen før statsfysikus ga lov til det
     (Johan Falkberget Kjærlighets veier 30 1959)