Det Norske Akademis Ordbok

vesel

vesel 
substantiv
BØYNINGen; veselen, vesler
UTTALE[ve:´s(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. norrønt (hreysi)visla 'røyskatt, snømus' og middelnedertysk wesele; jf. weasel
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre forhold
 fellesbetegnelse for små dyr i mårfamilien, især røyskatt og snømus
SITATER
  • fiinnæset støverhund man bruger til at fange vindrap hare, snedig væsel
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 557)
  • det dyr som hun holder i sin hånd [er hverken] en vesel eller en mår, som ble ansett som særlig onde og usedelige dyr, men en hermelin, selve kyskhetens symbol
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 260 1949)
  • han bar lorgnett og smilte som en vesel
     (Øvre Richter Frich Gullåren (1936) 133)