verdikt
substantiv
BØYNINGet; verdiktet, verdikter 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
verdiktet
ubestemt form flertall
verdikter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vær-di´kt]
ETYMOLOGI
via engelsk verdict, fra middelalderlatin verdictum, latinisering av anglonormannisk verdit, til ver 'sant' og dit 'sagt'
BETYDNING OG BRUK
jus, sjelden
en jurys kjennelse