Det Norske Akademis Ordbok

velger

velger 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; velgeren, velgere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
velgeren
ubestemt form flertall
velgere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ve`lgər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av velge med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
stemmeberettiget person (i forhold til politiker eller parti som vedkommende stemmer eller kan tenkes å stemme på)
 | jf. velgeroppslutning
EKSEMPLER
  • fri til velgerne
  • velgerne strømmet til valglokalene
  • velgerne sviktet regjeringspartiet
SITATER
  • [folketalere og aviser drev] hidsig paa med at lære vælgerne disciplin
     (O. Lie Singdahlsen Hallinger 109 1915)
  • som repræsentant for byen har jeg ikke ansvar for alle mine vælgeres anskuelser
     (Nils Kjær Det lykkelige valg 109 1913)
  • det er jo «folket», det vil si velgerne og skattebetalerne som har valgt nettopp disse stortingsrepresentantene
     (Jens Bjørneboe Norge, mitt Norge 69 1968)
  • de velgere som slutter opp om NKP og Arbeiderpartiet
     (Georg Johannesen Om den norske tenkemåten 256 1975)
  • regjeringen skulle få sitte så lenge at den kunne få vist velgerne hva en Arbeiderpartiregjering kunne utrette
     (Harald Berntsen I malstrømmen 271 1991)
  • den amerikanske presidenten [poserte] foran velgere og fjernsynskameraer
     (Bertrand Besigye Svastikastjernen 219 2004)
  • et opprør som jeg tror vil få betydelig støtte blant SVs medlemmer og velgere
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)
2 
anordning (især bryter, spak e.l.) til å velge, innstille e.l. med
 | jf. girvelger, kanalvelger