veis - Det Norske Akademis ordbok

veis

substantiv

BØYNINGen; veisen, veiser

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

veisen

ubestemt form flertall

veiser

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[væis]

ETYMOLOGI

beslektet med norrønt vísir 'knopp, topp på plante'; se vise

BETYDNING OG BRUK

især som sisteledd i sammensetninger

fellesbetegnelse for flere planter i soleiefamilien

| jf. blåveis, hvitveis, gulveis

dialektalt

saftig stengel