Det Norske Akademis Ordbok

veide

Likt stavede oppslagsord
veide 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLveidet, veidet, veiding
preteritum
veidet
perfektum partisipp
veidet
verbalsubstantiv
veiding
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[væi`də]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt veiða, trolig avledet av et germansk substantiv *wáiþo- (femininum) 'jakt, fangst'; jf. veide (substantiv); i denne betydningen jf. tysk ausweiden
BETYDNING OG BRUK
1 
drive jakt, fangst på (vilt, fisk, havdyr)
; gå, være på jakt
; jage
SITATER
  • over byttet [glenten] vil vejde
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 480)
  • vejde ren
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 92)
  • vejde den vilde rå
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 16 1883)
  • så vi vejder bjørne nordpå i Finmørk
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 114 1870)
  • han er i skoven med fa’er sin og veider ryper
     (P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske Folkeeventyr (1852) 328)
  • det var ædelt vildt, jeg veidede
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 168 1900)
  • [samer] drog milevis til fjordbunden for at veide … sæl og kobber
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 117 1919)
  • veide fugl i grønne lier
     (Sigrid Undset Kransen 214 1920)
  • han strøk aldrig ut alene paa veiding
     (Sigrid Undset Korset 353 1922)
  • veide i anden mands skog
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn og hans børn I 197 1927)
  • veiding av rein i dyregraver var i gammel tid en betydelig næringsvei i fjellbygdene
     (Johannes Dahl Drømmen om vidda 13 1953)
  • han skulle aldri ha gjort annet arbeide enn å veide bjørner
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 70 1964)
  • de djerve jegerne som veidet der havet nesten bikket over og ble til en veldig og farlig foss
     (Bente Pedersen Harpunsønnene LBK 2001)
UTTRYKK
veide godt/vel
især overført
 ha lykke, hell (ved jakt)
; gjøre en god fangst
2 
fange, nedlegge og drepe (vilt)
SITAT
UTTRYKK
gammel rev er vond å veide
overført
 det er vanskelig å overtale, lure erfarne folk
 | jf. rev
  • «men gammel ræv er vond at veide», sagde gutten
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 143)
     | fra eventyret «Klokkeren i Bygden vor»
3 
overført
 jage, søke etter
; forfølge (for å gripe, fange eller samle)
SITATER
  • [jeg] kan ej længer vejde mine tankers flok
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 240)
  • da går lavt gennem sindet længslernes dunbløde flytfugl-flok, kagler og våren veider
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 52)
3.1 
holde tilsyn, øye med
SITAT
  • general-staben … vilde gå fri for mistanke, mens den vejdede sine snarer
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 346)
4 
skjære opp og/eller ta ut innvollene (av dyr, især vilt)
SITATER
  • en drog tollekniven, veidet kollen og tok indvoldene ut
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 72 1919)
  • [harer] må jo veides. Det vil si, sprettes opp, i buken, for å få ut innvollene
     (Nils Johan Rud Gammel manns Høysang LBK 1990)
UTTRYKK
veide ut
 (jf. utveide)
ta ut innvollene (av dyr, især vilt)
  • vi lod de to nimroder tilbørlig veide de dræbte dyr ud
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder II 188 1904)
  • de [gikk] igang med at veide ut og flaa bjørnen
     (Olaf Benneche Rygnestadgutten 169 1911)