vante
verb
MODERAT BOKMÅLvantet, vantet, vanting 
preteritum
vantet
perfektum partisipp
vantet
verbalsubstantiv
vanting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[va`ntə]
ETYMOLOGI
av norrønt vanta
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt eller arkaiserende
være uten (noe som er nødvendig eller ønskelig)
; mangle
SITATER
-
vante mål og mæle
-
siden har han aldrig vantet kjøtt
-
– Med ei lei kjerring og ei gammel kvenn er det alltid noe som vanter| jf. kvern
-
nei, husmennene under Kvervillrud trengte ikke være redde for å komme til å vante noe, hverken på den ene eller andre måten
2
dialektalt eller arkaiserende
ikke finnes
; mangle
SITATER
-
sølv hadde han på kistebunnen og penger på rente; men noget var det som vantet, for han var enkemann
-
det er vondt, naar vettet vanter
-
med ei lei kjerring og ei gammal kvern er det alltid noe som vanter
UTTRYKK
vante på vettet
mangle vett, forstand
-
armingen vantet noget paa vettet
2.1
med formelt subjekt og ofte fulgt av preposisjonen på
skorte (på)
SITATER
-
saa vanted’ det vel paa provianten
-
det vanter på venner om bord
-
jeg ser, her vanter paa smaamynt
-
[vi synes] å forstå at det snart ikke vanter for annen gang neskonger i Norge
3
dialektalt
være noe i veien med
; feile
SITAT
-
kunne den [dvs. gåsa] ha vært sjuk, på et eller annet vis? Men det så ikke ut som det vantet den noe heller