vante
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; vanten, vanter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vanten
ubestemt form flertall
vanter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[va`ntə]
ETYMOLOGI
dansk form vante, av gammeldansk (akkusativ) wanta, beslektet med (utvidet form av) norrønt vǫttr; se vott
BETYDNING OG BRUK
1
foreldet
hanskelignende håndplagg av ull-, lin- eller bomullstråd,
enten av form som en lovott eller
med rom for alle fem fingre
SITAT
-
uldne vanter
2
strikket håndplagg med adskilte rom for hver av fingrene
| til forskjell fra vott
SITATER
-
[merkene] kan tyde på bruk av vanter eller votter(Aftenposten 1928/485/2/1)
-
hun strikket luer, votter, vanter, skjerf og sokker