Det Norske Akademis Ordbok

vanskapthet

vanskapthet 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; vanskaptheten, vanskaptheter
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vanskaptheten
ubestemt form flertall
vanskaptheter
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet av vanskapt med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
1 
kan oppfattes støtende brukt om person
 det å ha en misdannelse
SITATER
  • [oksens] hals var vældig indtil vanskapthet
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 65 1917)
  • her har vi nøkkelen til Rikard III: hans medfødte ærgjerrighet spores, takket være hans vanskapthet, av et mindreverdighetskompleks
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 112 1939)
  • vanskaptheten har fått en litt for tydelig symbolsk betydning [i romanen]
     (Vinduet 1948/178)
2 
sjelden
 misdannet, deformert kroppsdel, gjenstand e.l.